Sykkelulykke ga krav på erstatning. Syklist fikk medhold i at forsikringsselskapet var erstatningsmessig ansvarlig for skade etter trafikkulykke. Selv om det ikke hadde vært fysisk kontakt mellom motorvognen og skadelidte, var det tale om skade som motorvognen «gjer». Syklisten hadde ikke overholdt vikeplikt i et kryss, men det forelå ikke overskudd av skyld på skadelidtes hånd, og bortfall eller avkorting av erstatningsansvaret burde ikke skje. Saken ble prosedert av advokat Thorsteinn J. Skansbo.

Vurderer du å kreve erstatning etter sykkelulykke, bør du engasjere advokat som har erfaring med erstatnings- og personskaderett. Utgiftene til advokat ved trafikk- eller yrkesskade dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av trafikkskaden.

Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker. Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter.

* * * * *

Saken gjelder erstatningsansvar etter personskade i trafikken, jf. bilansvarsloven § 4.

Fredag 1. desember 2000 ca. kl. 15.15 syklet A på fortauet på venstre side av Storgata på Andenes. Idet hun skulle krysse Fjelldalsgata for å komme inn på en sykkelvei litt lengre fremme, kom en personbil kjørende opp veien for å svinge inn i Storgata. I overgangen mellom fortauet og veibanen i Fjelldalsgata vrei A styret på sykkelen brått til venstre og tråkket hardt på pedalbremsen. Som følge av denne manøveren falt hun av sykkelen. I fallet skadet A det høyre kneet, som ble liggende i klem mellom sykkelen og bakken. Faktum så langt er ikke omstridt. Partene er uenige om i hvilken grad bilen var årsak til at A brått stoppet sykkelen og i hvilken grad A og eventuelt sjåføren av bilen kan klandres for ulykken.

Den aktuelle bilen, en Mazda personbil ført av B, var ansvarsforsikret i Vesta forsikring AS. Da A på nyåret 2002 forsto at kneskaden ville bli varig, tok hun kontakt med sjåføren, som 26. februar 2002 skrev skademelding til selskapet. Ved brev av 5. juni 2002 til Vesta forsikring AS ba A selskapet erkjenne ansvar for skaden. Vesta forsikring AS avviste kravet.

A reiste ved stevning 3. juni 2003 for Vesterålen tingrett, krav om fastsettelsesdom for at Vesta forsikring AS er erstatningsansvarlig for den skade hun pådro seg ved ulykken. Vesta forsikring AS tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Vesterålen tingrett avsa 28. november 2003 dom, som etter retting 10. desember 2003, har slik slutning:

1.Vesta forsikring AS er erstatningsrettslig ansvarlig for As personskade som følge av trafikkulykke av 29.11.2000.

2.Vesta forsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger, kr 62.150, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Om personskaden og de følger denne yrkesmessig og sosialt har fått for A, vises til tingrettens redegjørelse på side 3 i dommen.

Om partenes anførsler for tingretten vises til dommen.

Vesta forsikring AS har i rett tid anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt på Andenes 26. august 2004. A møtte og ga forklaring, og det ble foretatt befaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har A kommet til at hendelsen skjedde fredag 1. desember 2000, ikke 29. november 2000 som tidligere hevdet. Dette er ikke bestridt av Vesta forsikring AS. Saken står for øvrig i det vesentligste i samme stilling som for tingretten.

Vesta forsikring AS har i hovedsak anført:

Vesta forsikring AS er ikke objektivt ansvarlig for den skade A fikk etter sykkelvelten. Det var ikke bilen som gjorde skaden og bilansvarsloven § 4 får ikke anvendelse. Ansvar etter § 4 forutsetter at bilen må ha gjort noe, det forutsetter aktivitet eller uregelmessigheter på bilførers hånd. Hvis dette ikke er tilfelle kan ikke betingelseslæren følges helt ut og forsikringsselskapet har ikke ansvar. Vurderingen må her bli den samme som skade voldt av stillestående motorvogn. Tingrettens lovanvendelse er derfor altfor generell og uriktig på dette punkt.

Bilførerens forklaring om hendelsesforløpet må legges til grunn. Han har intet motiv for ikke å forklare sannheten, mens As forklaring kan være farget av hennes situasjon og ønske om å få medhold i erstatningssaken. Dette må lagmannsretten ta høyde for ved bevisvurderingen, jf. blant annet Rt-1998-1565. At bilføreren angivelig stoppet opp og sto stille i flere sekunder for å slippe A over veien ble første gang hevdet i stevningen, og fremgår ikke av hennes dokumenterte redegjørelser ved tidligere legekonsultasjoner. As forklaring om at bilen hadde nedduggete ruter stemmer ikke med virkeligheten, og bildene fra åstedet, påført hennes bemerkninger, var ikke vedlagt stevningen. Disse faktorene svekker hennes forklaring. Retten kan heller ikke vektlegge forklaringene til de vitnene som nå gjengir hva A fortalte til dem umiddelbart etter uhellet. Ulykken ligger flere år tilbake i tid og vitnene har klare bindinger til A.

Det mest sannsynlige faktum er at A kom syklene på fortauet langs Storgata, og at hun ikke var tilstrekkelig oppmerksom på vikeplikten idet hun skulle krysse Fjelldalsgata. Hun foretok en brå oppbremsing da hun ble oppmerksom på bilen, hvilket medførte at hun falt av sykkelen og skadet kneet. Bilen har kjørt som normalt gjennom krysset i sakte fart uten å ha stoppet opp. Bilføreren har holdt seg til trafikkreglene og hatt en passiv rolle i forhold til at A falt av sykkelen. Uhellet er dermed ikke skapt av bilen som risikofaktor, men av risikoen ved å sykle på fortauet under disse omstendighetene og risikoen ved ikke å overholde vikeplikten.

Subsidiært, dersom det foreligger objektivt ansvar for Vesta, må erstatningen settes ned eller falle helt bort på grunn av skadelidtes medvirkning, jf. bilansvarsloven § 7. A kan ikke «leggjast berre lite til last» for uhellet. Unntaket tar sikte på den dagligdagse og mer uskyldige uaktsomhet. Avkorting forutsetter ikke kvalifisert uaktsomhet fra skadelidtes side. A må selv bære ansvaret for at ulykken skjedde. Hun hadde som syklende fra fortau vikeplikt for bilen, jf. trafikkreglene § 7, en plikt hun utvilsomt ikke overholdt. Ved tilstrekkelig aktsomhet fra hennes side ville ulykken vært unngått.

Avgjørelsen om eventuell avkorting skal «retta seg etter åtferda på kvar side». A har selv bevisbyrden for at bilføreren skal ha stoppet for å slippe henne forbi. Utover hennes egen forklaring foreligger det ingen holdepunkter for dette og uansett er det en forutsetning hun selv bærer risikoen for. Skylddeling i dette tilfelle fordrer skyld på begge sider, hvilket ikke foreligger her. Bestemmelsen om at avkorting kan unnlates utfra «tilhøva elles» er en benådningsregel som er anvendelig ved de virkelig store personskader. Dette er heller ikke tilfelle her.

Det er nedlagt slik påstand:

1.Prinsipalt: Vesta forsikring AS frifinnes.

2.Subsidiært: Vesta forsikring AS er ansvarlig for A sine skader etter sykkelvelt 01.12.00, men erstatningen må avkortes etter bilansvarsloven § 7, 1. ledd fastsatt etter rettens skjønn.

3.For begge tilfeller: Vesta forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og for lagmannsretten.

A har i hovedsak anført:

Vesta forsikring AS er objektivt ansvarlig for As skade, jf. bilansvarsloven § 4. Formålet med loven er nettopp å gi uttrykk for det vesentlige faremoment motorvogner er i trafikken. Den aktuelle ulykken ville ikke oppstått dersom bilen tenkes borte, og i denne saken har bilen vært så sentral i hendelsesforløpet at man ikke kan se bort fra den. Ansvar etter § 4 forutsetter ikke fysisk berøring mellom bilen og skadelidte, det kan være tilstrekkelig at bilen skremmer personer og at skade på den måten oppstår. Høyesteretts uttalelser i Rt-1968-878 om når man må se bort fra bilen i hendelsesforløpet, ligger lagt fra faktum i vår sak og gir ingen veiledning her.

A har hele tiden hatt samme forklaring om hendelsesforløpet, og denne må legges til grunn. Hun har intet ønske om å konstruere en falsk forklaring. Det erkjennes at As og bilførerens forklaringer ikke er helt sammenfallende, men det er ikke større grunn til å feste lit til hans forklaring enn til hennes. Det vises blant annet til at han i skademeldingen har krysset av for at han skulle svinge til høyre i krysset, mens han i retten hevdet at han skulle til venstre. I forhold til bilansvarsloven § 4 spiller det imidlertid ingen rolle hvilken forklaring lagmannsretten legger til grunn. Kravet til årsakssammenheng er uansett oppfylt, idet A måtte foreta en unnamanøver på sykkelen for å hindre at hun ble påkjørt av bilen.

Vesta forsikring AS har bevisbyrden for at A medvirket til skaden i en slik utstrekning at avkorting eller bortfall av erstatningsplikten er aktuelt, jf. bilansvarsloven § 7. A kan legges bare lite til last for at ulykken skjedde. Det er riktig at hun som syklende fra fortau hadde vikeplikt ved kryssing av Fjelldalsgata, men under de gitte omstendigheter er handlingen forsvarlig. Dette fortauet er mye brukt av skolebarn og syklister, og det er vanlig at bilistene stopper for å slippe «myke» trafikanter over veien. A oppfattet at også den aktuelle bilen ville gjøre det, og i mangel av andre beviser må hennes forklaring på dette punkt legges til grunn.

Subsidiært, dersom A likevel kan legges mer enn bare lite til last for at ulykken skjedde, er avgjørelsen av om bortfall eller avkorting skal skje, basert på rettens skjønn. Veiledende skal være adferden på begge trafikanters side og forholdene ellers, jf. § 7 første ledd annet punktum. Loven legger opp til en vurdering av skylddifferanse, dvs. om skadelidte kan bebreides mer enn bilføreren, og generelt kreves en ikke ubetydelig grad av overskuddsskyld på skadelidtes hånd for at avkorting skal finne sted. Det vises til Rt-1969-520 og RG-1967-289. Alternativet «tilhøva elles» retter seg mot sosiale forhold. As kneskade har redusert hennes evne til livsutfoldelse og omsorg for barn og barnebarn i betydelig grad, hvilket bør hensyntas i vurderingen av eventuell avkorting i forsikringsselskapets ansvar.

Det er nedlagt slik påstand:

1.Vesta forsikring AS v/styrets formann er erstatningsansvarlig for As personskade som følge av trafikkulykken 01.12.2000.

2.Vesta forsikring AS v/styrets formann dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for både tingretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Ansvar etter bilansvarsloven § 4

Bilansvarsloven § 4 lyder:

Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden.

Bestemmelsen forutsetter årsakssammenheng mellom motorvognen og skaden. Det er i utgangspunktet en forutsetning om at skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig den særlige risiko som er knyttet til motorvognens fart, tyngde, motor, signaler mv., jf. Ot.prp.nr.24 (1959-1960), jf. motorvognansvarkomiteens inntilling av 1951, side 58. Motorvognen må i tillegg, på en eller annen måte, utgjøre et aktivt og virkende element i hendelsesforløpet, jf. Rt-1968-878. Det er imidlertid ikke noe selvstendig vilkår om at bilen er i bevegelse når skaden oppstår, ei heller at det har vært fysisk kontakt mellom bilen og den skadelidte.

Når det gjelder de faktiske forhold i saken, finner lagmannsretten etter bevisføringen å kunne legge til grunn at det den aktuelle ettermiddagen var lite trafikk på stedet, 1-2 grader celsius, klarvær, skumring og litt slaps på fortauet. A hadde lys og gode dekk på sykkelen, samt refleksvest. Ca. 30 meter før hun kom frem til det aktuelle krysset så hun lysene fra bilen i Fjelldalsgata, og var således klar over at bilen ville komme fra denne veien og inn mot Storgata. Idet hun kom frem til krysset var bilen plassert omtrent midt i Fjelldalsgata, ca. 10 meter fra krysset, og hadde slakket farta eller stoppet helt. A oppfattet situasjonen slik at bilføreren ville slippe henne over, og hun syklet ut i Fjelldalsgata. Før hele sykkelen var kommet ut i veibanen, svingte bilen mot høyre, i retning mot henne. For å unngå et sammenstøt, vrei hun sykkelstyret mot venstre og tråkket hardt på bakbremsen. Like før hun falt av sykkelen som overfor beskrevet, passerte bilen på hennes høyre side og svingte ut i Storgata.

Lagmannsretten bygger bevisvurderingen i hovedsak på As forklaring. Det fremgår allerede av første legejournalnotat datert 12. desember 2000 at A blant annet fortalte legen at hun «før 2 v sedan næstan øverkørt av bil, fick sladd med cykeln och hamnade i vægbanan». Av journalnotat datert 26. juni 2001 fremgår at hun «I slutet av nov førra året høll hon på bli påkørd av bil, vejde unnan och datt i vægbanan på væ. knæ.» Lagmannsretten kan etter omstendighetene ikke se at disse uttalelsene står i strid med hennes forklaring for lagmannsretten. A var en erfaren syklist og syklet den aktuelle strekningen daglig. Hendelsen fremsto som dramatisk for henne og lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene ikke konkrete holdepunkter for at hun på vesentlige punkter forklarer seg uriktig.

Bilføreren har i skademelding datert 26. februar 2002 skrevet at han skulle svinge til høyre inn i Storgata da han ble oppmerksom på at A kom syklende. For lagmannsretten forklarte han at han skulle til venstre, og at han først etter å ha observert at A falt av sykkelen bestemte seg for å svinge til høyre, kjøre forbi henne og ut i Storgata, for så å snu etter ca. 50 meter for å kjøre tilbake og høre hvordan det gikk med henne. Lagmannsretten finner denne siste forklaringen lite sannsynlig og legger ikke bilførerens opplysninger på dette punkt til grunn for den rettslige vurderingen. Hans forklaring om at han skulle til venstre i krysset er derimot forenlig med As forklaring om at bilen var plassert omtrent midt i vegbanen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke bevismessig grunnlag for å fastslå at A allerede hadde falt av sykkelen da bilen startet mot høyre for å kjøre ut i Storgata. B erkjente således for lagmannsretten at det var bilens tilstedeværelse som forstyrret A, og at hendelsen ikke ville skjedd dersom bilen ikke hadde vært til stede i trafikkbildet.

Lagmannsretten finner det klart at det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og bilen, og at bilens bevegelse mot A var det vesentligste moment i årsaksrekken. Skaden oppsto ved en naturlig realisering av det farekompleks bilen representerte i trafikkbildet. Vesta forsikring AS har anført at den rettslige vurderingen må tilsvare tilfeller hvor skade voldes av motorvogner som står stille når skaden skjer. På bakgrunn av det faktum som lagmannsretten legger til grunn, kan denne anførselen ikke føre frem. At det eventuelt kan finnes andre medvirkende årsaker til at skaden oppsto har ikke betydning i relasjon til forsikringsselskapets ansvar etter § 4.

Det foreligger således ansvar på objektivt grunnlag for Vesta forsikring AS, jf. bilansvarsloven § 4.

Bortfall eller avkortning av ansvaret, bilansvarsloven § 7

Bilansvarsloven § 7 første ledd lyder:

«Har skadelidaren medverka til skaden med vilje eller i aktløyse, kan retten minka skadebotkravet eller lata det falla heilt bort, så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last. Avgjerda skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles.

Dersom skadelidte kan legges «berre lite til last» vil det foreligge full erstatningsplikt for skadevolder. Uttrykket tar sikte på den dagligdagse og mer uskyldige uaktsomhet, og oppstiller ikke et vilkår om grov uaktsomhet fra skadelidtes side før avkorting eller bortfall av erstatningsplikten blir aktuelt.

Det er ikke anført at A med vilje har medvirket til skaden. Spørsmålet er om hun ved uaktsomhet har medvirket, slik at hun selv må bære ansvaret helt eller delvis.

A kom syklende fra fortau da hun skulle til å krysse Fjelldalsgata, og hadde således vikeplikt for bilen som skulle ut i Storgata, jf. trafikkreglene § 7. Dette var hun også klar over, men oppfattet at bilen ved sin plassering i veibanen og lave hastighet, ville slippe henne over. Det viste seg at dette var en feilvurdering. Reglene om vikeplikt er meget sentrale ved ferdsel i trafikken, og overholdelse av disse er en forutsetning for å hindre at skade eller farlige situasjoner oppstår. Det er opplyst at det ofte ferdes skolebarn og syklister i det aktuelle krysset og at bilister fra Fjelldalsgata vanligvis stopper og slipper disse over, selv om det ikke er merket fotgjengerovergang på stedet. Lagmannsretten finner ikke at dette er forhold kan medføre at A bare kan legges lite til last for at hun ikke overholdt vikeplikten eller stoppet helt opp for å forsikre seg om at sjåføren virkelig hadde sett henne og ville slippe henne over veien.

Lagmannsretten finner at A kan legges mer enn bare lite til last for at skaden oppsto, og det er opp til rettens skjønn om erstatningsplikten skal avkortes eller falle bort. Avgjørelsen beror på en helhetsvurdering av adferden på både skadelidtes og skadevolders side, og forholdene ellers. Med forholdene ellers siktes til sosiale omstendigheter på skadelidtes hånd.

Lagmannsretten kan ikke se at A opptrådte grovt uaktsomt da hun syklet ut i Fjelldalsgata. Hun holdt lav fart og hadde ved bilens plassering i veibanen og dens lave hastighet grunn til å anta at sjåføren ville vente med å kjøre til hun hadde passert. Sjåføren av bilen har forklart at fronten på bilen var kommet ut i Storgata før han så A til høyre for seg, til tross for at hun, med lys foran på sykkelen og refleksvest, etter lagmannsrettens oppfatning burde vært lett synlig minst 15 meter før han nådde frem til krysset. Sjåføren var dertil godt kjent på Andenes og klar over at både barn og syklister ofte ferdes i området. Han hadde således en spesiell oppfordring til å kjøre varsomt inn mot Storgata. Lagmannsretten finner etter dette at både A og sjåføren av bilen kan klandres for at skaden oppsto.

Et sentralt hensyn bak det objektive bilansvaret er at skadelidte også skal være beskyttet mot egen uaktsomhet i trafikken. Dette innebærer at avkorting av forsikringsselskapets erstatningsansvar ikke bør gjøres med mindre det foreligger overvekt av skyld på skadelidtes hånd. Lagmannsretten finner at A, ved ikke å overholde vikeplikten, og sjåføren av bilen, ved å ha forholdt seg som ovenfor beskrevet, i like stor grad har bidratt til at faresituasjonen oppsto og skaden skjedde.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som tingretten, nemlig at Vesta forsikring AS har fullt ansvar for den skade A pådro seg ved ulykken.

Tingrettens dom, slutningen punkt 1, stadfestes, dog med den endring at dato for ulykken settes til 1. desember 2000.

Saksomkostninger

Anken har ikke ført frem og Vesta forsikring AS skal etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd dømmes til å betale As saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at det foreligger særlige omstendigheter som kan begrunne unntak fra hovedregelen. Advokat Skansbo har fremlagt omkostningsoppgave på 48.130 kroner, hvorav 30.750 kroner utgjør salær. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige for å få saken betryggende utført, og legger oppgaven til grunn for omkostningsansvaret.

Saksomkostningsspørsmålet for tingretten fastsettes ut fra det materielle resultat lagmannsretten er kommet til. Vesta forsikring AS skal etter hovedregelen i tvistemålsloven § 172 første ledd dømmes til å betale As saksomkostninger også for tingretten. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at unntakene i § 172 annet ledd får anvendelse. Tingrettens dom, slutningen punkt 2, blir således også å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.Tingrettens dom stadfestes, dog slik at dato for ulykken settes til 1. desember 2000, jf. slutningen punkt 1.

2.Vesta forsikring AS dømmes til å erstatte A's saksomkostninger for lagmannsretten med 48.130 - førtiåttetusenetthundreogtredve - kroner, med tillegg av renter som fastsatt i medhold av lov om forsinket betaling § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.